Salmenes 73
1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.
A Melody of Asaph. Nothing but good, is God, Unto Israel, Unto the pure in heart.
2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.
But, as for me, —My feet had, almost stumbled, My steps had, well-nigh slipped;
3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
For I was envious of the boasters, At the prosperity of the lawless, used I to look.
4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.
For they have no pangs in their death, And vigorous is their body;
5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.
Of the toil of weak mortals, have they none, Nor, with the sons of earth, are they hard smitten.
6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.
For this cause, doth arrogance deck them as a neck-chain, And a garment of wrong is their attire;
7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.
Their iniquity, hath proceeded from fatness, They have surpassed the imaginations of the heart;
8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.
They mock, and wickedly command oppression, From on high, they command;
9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.
They have set, in the heavens, their mouth, And, their tongue, marcheth through the earth.
10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig.
Therefore must his people return thither, And, the waters of abundance, are drained by them;
11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?
And they say—How doth GOD know? And is there knowledge in the Most High?
12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.
Lo! these, are the lawless, Who are secure for an age, They have attained unto wealth.
13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;
Altogether in vain, Have I cleansed my heart, And bathed in pureness, my hands;
14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.
And yet been smitten all the day, And been rebuked morning by morning!
15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt.
If I had thought, I will relate it thus, Lo! the circle of thy sons, had I betrayed.
16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette; det var en plage i mine øine
When I reasoned, that I might understand this, A vexation, it was in mine eyes:
17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.
Until I could enter the holy places of God, —Could give heed to their hereafter: —
18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.
Surely, in slippery places, dost thou set them, —Thou hast suffered them to fall into places of danger.
19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
How have they become desolate, as in a moment! They have ceased—come to an end, by reason of calamities.
20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.
As the dream of him that waketh, O my Lord! when rousing thyself up, their shadowy being, wilt thou despise.
21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,
But my heart had grown embittered, And, in my reins, had I received wounds;
22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.
But, I, was brutish, and could not perceive, Like the beasts, had I become before thee.
23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.
Nevertheless, I, am continually before thee, Thou hast taken hold of my right hand;
24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.
By thy counsel, wilt thou guide me, And, afterwards, unto glory, wilt thou take me.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.
Whom have I in the heavens? And, compared with thee, there is nothing I desire on earth.
26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.
Failed have my flesh and my heart, The rock of my heart—and my portion, is God unto times age-abiding.
27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor.
For lo! they who are far from thee, shall perish, Thou hast put an end to every one who wandered unchastely from thee.
28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.
But, as for me, the drawing near of God, is my blessedness, —I have made, of My Lord Yahweh, my refuge, —That I may recount all thy works.
