Salmenes 71
1 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!
ʻE Sihova, ʻoku ou falala kiate koe ʻoua naʻa tuku au ke u mā ʻo taʻengata.
2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!
Fakamoʻui au ʻi hoʻo māʻoniʻoni, pea tuku ke u hao: fakatokangaʻi ho fofonga kiate au, ʻo fakamoʻui au.
3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.
Ke ke ʻiate au ko e nofoʻanga mālohi ʻaia te u hū maʻuaipē ki ai: kuo ke fekau ke fakamoʻui au; he ko koe ko hoku makatuʻu mo hoku hūfanga.
4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!
ʻE hoku ʻOtua, ke ke fakamoʻui au mei he nima ʻoe kau angahala, mei he nima ʻoe kau tangata taʻemāʻoniʻoni mo angamālohi.
5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.
He ko koe, ʻE ʻEiki Sihova, ko ʻeku ʻamanaki lelei: ko koe ko hoku falalaʻanga talu ʻeku kei siʻi.
6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.
Kuo ke poupou au talu ʻeku [māvae ]mei he manāva: ko koe ia naʻe toʻo au mei he fatu ʻo ʻeku faʻē: te u fakafetaʻi maʻuaipē kiate koe.
7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.
ʻOku ou hangē ko e meʻa fakaofo ki he tokolahi: ka ko koe ko hoku hūfanga mālohi.
8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.
Tuku ke pito hoku ngutu ʻaki hoʻo fakamālō mo hoʻo fakaʻapaʻapa ʻi he ʻaho kotoa pē.
9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!
Pea ʻoua naʻa siʻaki au ʻi he ʻaho ʻo ʻeku motuʻa; ʻoua naʻa liʻaki au ʻoka mole ʻiate au ʻeku mālohi.
10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen
He ʻoku lea kovi kiate au ʻa hoku ngaahi fili; pea ko kinautolu ʻoku lamasi hoku laumālie ʻoku nau fakakaukau fakataha,
11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!
ʻO nau pehē, “Kuo liʻaki ia ʻe he ʻOtua: fakatanga ʻo puke ia; he ʻoku ʻikai ha tokotaha ke fakamoʻui ia.”
12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!
ʻE ʻOtua, ʻoua naʻa ke mamaʻo ʻiate au: ʻE hoku ʻOtua, ke ke fai vave ke tokoni au.
13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!
Tuku ke puputuʻu mo ʻauha ʻakinautolu ʻoku nofo ko e fili ki hoku laumālie; ke ʻufiʻufi ʻaki ʻae mā mo e manuki ʻakinautolu ʻoku kumi ke u kovi.
14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.
Ka te u ʻamanaki lelei maʻuaipē, pea ʻe tupulekina pe ʻeku fakamālō kiate koe.
15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.
ʻE fakahā atu ʻe hoku ngutu ʻa hoʻo māʻoniʻoni mo hoʻo fakamoʻui ʻi he ʻaho kotoa pē; he ʻoku ʻikai te u ʻilo ki hono lau ʻo ia.
16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.
Te u ʻalu ʻi he mālohi ʻae ʻEiki ko Sihova: te u fakahā hoʻo māʻoniʻoni, ʻio, ʻoʻou pe.
17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.
ʻE ʻOtua, kuo ke akonakiʻi au talu ʻeku kei siʻi: pea talu mei muʻa mo ʻeku fakahā atu ʻa hoʻo ngaahi ngāue fakaofo.
18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.
Pea ko eni foki, ʻE ʻOtua, ʻi heʻeku motuʻa mo ʻuluhinā, ʻoua naʻa ke liʻaki au; kaeʻoua ke u fakahā ho mālohi ki he toʻutangata ni, mo hoʻo māfimafi kiate kinautolu kotoa pē ʻe haʻu.
19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?
Ko hoʻo māʻoniʻoni foki, ʻE ʻOtua, ʻoku māʻolunga ʻaupito, ʻa koe naʻa ke fai ʻae ngaahi meʻa lahi: ʻE ʻOtua, ko hai ʻoku hangē ko koe!
20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.
ʻA koe, kuo ke fakahā kiate au ʻae ngaahi mamahi ʻoku lahi mo kovi, te ke toe fakaake au, ʻo toe ʻohake au mei he loto kelekele.
21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.
Te ke fakatupulekina hoku nāunauʻia, ʻo fakafiemālieʻi au ʻi he potu kotoa pē.
22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!
ʻE hoku ʻOtua, te u fakamālō foki kiate koe, ʻio, ki hoʻo moʻoni ʻaki ʻae saliteli: te u hiva kiate koe ʻaki ʻae haʻape, ʻa koe koe tokotaha māʻoniʻoni ʻa ʻIsileli.
23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.
ʻE fiefia lahi hoku loungutu ʻo kau ka hiva kiate koe; mo hoku laumālie ʻaia kuo ke huhuʻi.
24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.
ʻE talanoa ʻa hoku ʻelelo foki ki hoʻo māʻoniʻoni ʻi he ʻaho kotoa pē: he kuo puputuʻu, kuo hoko ʻo mā, ʻakinautolu ʻoku kumi ke u kovi.
