Salmenes 69
1 Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
“To the chief musician upon Shoshannim, by David.” Save me, O God; for the waters are come even to threaten my life.
2 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
I am sunk in the mire of the deep, where there is no standing; I am come into the depths of the waters, and the flood overfloweth me.
3 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
I am weary of my calling; my throat is hoarse; my eyes fail, while I hope for my God.
4 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
More than the hairs of my head are those that hate me without a cause; numerous are those that would destroy me, that are my enemies wrongfully: what I have not robbed shall I now restore.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
O God, thou art well aware of my folly, and my guilty deeds are from thee not hidden.
6 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
Let not those that wait on thee, O Lord Eternal of hosts, be made ashamed through me: let not those that seek thee be confounded through me, O God of Israel.
7 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
Because for thy sake have I borne reproach, hath confusion covered my face.
8 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
A stranger am I become unto my brothers, and an alien unto my mother's children.
9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
Because the zeal for thy house hath devoured me; and the reproaches of those that reproached thee are fallen upon me.
10 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
When I wept at the fasting of my soul, it became a reproach to me.
11 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
And when I made sackcloth my garment, I became a proverb to them.
12 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
Those that sit in the gate talk against me; and [about me make] songs the drinkers of strong drink.
13 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
But as for me, I direct my prayer unto thee, O Lord, in a time of favor; O God, in the multitude of thy kindness: answer me in the truth of thy salvation.
14 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
Deliver me out of the mire, that I may not sink: let me be delivered from those that hate me, and out of the depths of the waters.
15 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
Let not the flood of waters overflow me, and let not the deep swallow me up, and let not the pit close its mouth upon me.
16 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
Answer me, O Lord; for thy kindness is good: according to the multitude of thy mercies turn thou unto me.
17 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
And hide not thy face from thy servant; for I am in distress: make haste and answer me.
18 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
Draw nigh unto my soul, and redeem it: because of my enemies do thou ransom me.
19 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
Thou well knowest my reproach, and my shame, and my confusion: before thee are all my assailants.
20 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
Reproach hath broken my heart; and I am sick; and I waited for pity, but there was none; and for comforters, but I found none.
21 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
And they put into my food gall; and in my thirst they give me vinegar to drink.
22 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
May [then] their table become a snare before them: and to those that are at peace, a trap.
23 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
May their eyes become dark, that they cannot see; and make their loins continually to waver.
24 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
Pour out over them thy indignation, and let the heat of thy anger overtake them.
25 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
May their palace become desolate: in their tents let no one dwell.
26 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
For whom thou hast smitten they persecute; and of the pain of those whom thou but wounded do they converse.
27 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
Lay guilt upon their guilt; and let them not come into thy righteousness.
28 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
Let them be blotted out of the book of the living; and with the righteous let them not be written down.
29 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
But I am poor and suffering: let thy salvation, O God, set me up on high.
30 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
I will praise the name of God with song, and will magnify him with thanksgiving.
31 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
And this will please the Lord better than an ox or bullock having horns and cloven hoofs.
32 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
The meek will see this, and be rejoiced: ye that seek God, and your heart shall revive.
33 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
For the Lord listeneth unto the needy, and his prisoners he despiseth not.
34 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
Let heaven and earth praise him, the seas, and every thing that moveth therein.
35 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,
For God will save Zion, and will build the cities of Judah: that they may abide there, and have it in possession:
36 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
And the seed of his servants shall inherit it; and they that love his name shall dwell therein.
