< Salmenes 57 >
1 Til sangmesteren; "Forderv ikke"; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen. Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
Dem Sangmeister, nach (der Melodie des Liedes: ) "Verderbe nicht!" / Ein Gedicht Davids. Als er vor Saul in die Höhle floh.
2 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
Sei mir gnädig, Elohim, sei mir gnädig! / Denn meine Seele sucht Zuflucht bei dir. / In deiner Flügel Schatten bin ich geborgen, / Bis das Verderben vorüber ist.
3 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. (Sela) Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
Ich rufe zu Elohim, dem Höchsten, / Zu El, der's für mich hinausführt.
4 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
Er sendet vom Himmel (sein Heil) und hilft mir. / Wenn mich mein Verfolger zum Kampf reizt, (Sela) Dann sendet Elohim seine Huld und Treu.
5 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
Ich muß unter Löwen weilen, / Unter Leuten ruhn, die Flammen sprühn, / Ihre Zähne sind Spieß und Pfeile, / Ihre Zungen ein scharfes Schwert.
6 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. (Sela)
Elohim, erheb dich über die Himmel, / Deine Herrlichkeit über alle Welt!
7 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
Sie hatten meinen Füßen ein Netz gestellt, / So daß meine Seele in Angst sich wand. / Sie höhlten vor mir eine Grube aus — / Und fallen nun selbst hinein. (Sela)
8 Våkn op, min ære, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
Mein Herz ist getrost, Elohim, mein Herz ist getrost; / Ich will singen und spielen.
9 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
Wach auf, mein Herz! / Wach auf, du Harfe und Zither! / Wecken will ich das Morgenrot.
10 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
Unter Völkern, Adonái, will ich dich preisen, / Dir singen unter den Leuten.
11 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
Denn groß bis zum Himmel ist deine Gnade, / Bis zu den Wolken reicht deine Treu. Elohim, erheb dich über die Himmel, / Deine Herrlichkeit über alle Welt!