Salmenes 50
1 En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang.
Psalmus Asaph. Deus deorum Dominus locutus est: et vocavit terram, A solis ortu usque ad occasum:
2 Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.
ex Sion species decoris eius.
3 Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt.
Deus manifeste veniet: Deus noster et non silebit. Ignis in conspectu eius exardescet: et in circuitu eius tempestas valida.
4 Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:
Advocabit cælum desursum: et terram discernere populum suum.
5 Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer!
Congregate illi sanctos eius: qui ordinant testamentum eius super sacrificia.
6 Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. (Sela)
Et annunciabunt cæli iustitiam eius: quoniam Deus iudex est.
7 Hør, mitt folk, jeg vil tale, Israel, jeg vil vidne for dig: Gud, din Gud, er jeg.
Audi populus meus, et loquar: Israel, et testificabor tibi: Deus Deus tuus ego sum.
8 Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig.
Non in sacrificiis tuis arguam te: holocausta autem tua in conspectu meo sunt semper.
9 Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn.
Non accipiam de domo tua vitulos: neque de gregibus tuis hircos.
10 For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall.
Quoniam meæ sunt omnes feræ silvarum, iumenta in montibus et boves.
11 Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig.
Cognovi omnia volatilia cæli: et pulchritudo agri mecum est.
12 Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det.
Si esuriero, non dicam tibi: meus est enim orbis terræ, et plenitudo eius.
13 Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod?
Numquid manducabo carnes taurorum? aut sanguinem hircorum potabo?
14 Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt,
Immola Deo sacrificium laudis: et redde Altissimo vota tua.
15 og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.
Et invoca me in die tribulationis: eruam te, et honorificabis me.
16 Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn?
Peccatori autem dixit Deus: Quare tu enarras iustitias meas, et assumis testamentum meum per os tuum?
17 Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig.
Tu vero odisti disciplinam: et proiecisti sermones meos retrorsum:
18 Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak.
Si videbas furem, currebas cum eo: et cum adulteris portionem tuam ponebas.
19 Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner sammen svik.
Os tuum abundavit malitia: et lingua tua concinnabat dolos.
20 Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.
Sedens adversus fratrem tuum loquebaris, et adversus filium matris tuæ ponebas scandalum:
21 Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.
hæc fecisti, et tacui. Existimasti inique quod ero tui similis: arguam te, et statuam contra faciem tuam.
22 Legg merke til dette, I som glemmer Gud, forat jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder!
Intelligite hæc qui obliviscimini Deum: nequando rapiat, et non sit qui eripiat.
23 Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.
Sacrificium laudis honorificabit me: et illic iter, quo ostendam illi salutare Dei.
