Salmenes 44
1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme. Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.
Ki he Takimuʻa, ko e akonaki ki he ngaahi foha ʻo Kola. ʻE ʻOtua, naʻa mau fanongo ʻaki homau telinga, pea kuo tala kiate kimautolu ʻe heʻemau ngaahi tamai, ʻae ngāue naʻa ke fai ʻi honau ngaahi ʻaho, ʻi he ngaahi kuonga ʻi muʻa.
2 Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.
Naʻa ke kapusi kituʻa ʻae hiteni ʻaki ho nima, mo ke tō ʻakinautolu: naʻa ke tautea ʻae kakai, pea mafola atu ʻakinautolu.
3 For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.
He naʻe ʻikai te nau maʻu ʻae fonua ʻi he heletā ʻanautolu, pea naʻe ʻikai fakamoʻui ʻakinautolu ʻe honau nima: ka ko ho ʻaofi nima, mo ho nima toʻomataʻu, mo e maama ʻo ho fofonga, koeʻuhi naʻa ke ʻofa kiate kinautolu.
4 Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!
He ko koe ko hoku Tuʻi, ʻE ʻOtua ke ke fekau ʻae fakamoʻui kia Sēkope.
5 Ved dig skal vi nedstøte våre fiender, ved ditt navn skal vi nedtrede dem som reiser sig imot oss.
Ko e meʻa ʻiate koe temau tulaki homau ngaahi fili: ko e meʻa ʻi ho huafa temau malamalaki ki lalo ʻakinautolu ʻoku tuʻu hake kiate kimautolu.
6 For på min bue stoler jeg ikke, og mitt sverd frelser mig ikke,
Koeʻuhi ʻe ʻikai te u falala ki heʻeku kaufana, pea ʻe ʻikai fakamoʻui au ʻe heʻeku heletā.
7 men du har frelst oss fra våre fiender, og våre avindsmenn har du gjort til skamme.
Ka ko koe kuo ke fakamoʻui ʻakimautolu mei homau ngaahi fili, pea kuo ke tuku ke mā ʻakinautolu naʻe fehiʻa kiate kimautolu.
8 Gud priser vi den hele dag, og ditt navn lover vi evindelig. (Sela)
ʻOku mau vikiviki ʻi he ʻOtua ʻi he ʻaho kotoa, ʻo fakamālō ki ho huafa ʻo taʻengata. (Sila)
9 Og enda har du nu forkastet oss og latt oss bli til skamme, og du drar ikke ut med våre hærer.
Ka kuo ke liʻaki, pea tuku ke mā ʻakimautolu; pea ʻikai te ke ʻalu atu mo ʻemau ngaahi kongakau.
10 Du lar oss vike tilbake for fienden, og våre avindsmenn tar sig bytte.
ʻOku ke pule ke mau foki mai mei he fili: pea ko kinautolu ʻoku fehiʻa kiate kimautolu ʻoku nau maumau maʻanautolu.
11 Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.
Kuo ke foaki ʻakimautolu ʻo hangē ko e fanga sipi kuo fili ki he kai; pea kuo ke fakahēʻi ʻakimautolu ki he hiteni.
12 Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit.
ʻOku ke fakatau hoʻo kakai taʻehatotongi, pea ʻoku ʻikai te ke fakalahi hoʻo koloa ʻaki honau totongi.
13 Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss.
ʻOku ke ngaohi ʻakimautolu ko e manukiʻanga ʻo homau ngaahi kaungāʻapi, ko e meʻa manuki mo e taukaeʻanga ʻokinautolu ʻoku nofo takatakai ʻiate kimautolu.
14 Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene.
ʻOku ke ngaohi ʻakimautolu ko e lumaʻanga ʻoe hiteni, ko e kalokaloʻanga ʻoe ʻulu ʻi he ʻao ʻoe kakai.
15 Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,
ʻOku ʻi hoku ʻao maʻuaipē ʻeku kovi, pea kuo ʻufiʻufi ʻaki au ʻae mā ʻo hoku mata,
16 når jeg hører spotteren og håneren, når jeg ser fienden og den hevngjerrige.
Koeʻuhi ko e leʻo ʻo ia ʻoku ne taukae mo kape; ko e meʻa ʻi he fili mo e fakafāsifasi.
17 Alt dette er kommet over oss, enda vi ikke har glemt dig og ikke sveket din pakt.
Kuo hoko ʻae meʻa ni kotoa pē kiate kimautolu; ka naʻe ʻikai te mau fakangalongaloʻi koe, pea naʻe ʻikai te mau fai kākā ʻi hoʻo fuakava.
18 Vårt hjerte vek ikke tilbake, og våre skritt bøide ikke av fra din vei,
ʻOku ʻikai foki kimui homau loto, pe afe mei ho hala homau ʻaluʻanga;
19 så du skulde sønderknuse oss der hvor sjakaler bor, og dekke oss med dødsskygge.
Kuo ke fesifesi ʻakimautolu ʻi he potu ʻoe fanga talākoni, mo ʻufiʻufi ʻaki ʻakimautolu ʻae ʻata ʻoe mate.
20 Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,
Kapau kuo mau fakangaloʻi ʻae huafa ʻo homau ʻOtua, pe mafao atu homau nima ki ha ʻotua kehe;
21 skulde Gud da ikke utforske det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker.
ʻIkai ʻe ʻeke ia ʻe he ʻOtua? He ʻoku ne ʻiloʻi ʻae ngaahi meʻa fufū ʻoe loto.
22 Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.
ʻIo, koeʻuhi ko koe ʻoku tāmateʻi ʻakimautolu ʻi he ʻaho kotoa pē; ʻoku lau ʻakimautolu ʻo hangē ko e fanga sipi ke tāmateʻi.
23 Våkn op! Hvorfor sover du, Herre? Våkn op, forkast ikke for evig tid!
Ke ke ʻā, ko e hā ʻoku ke mohe ai, ʻE Sihova? Tuʻu hake, ʻoua naʻa ke liʻaki ʻakimautolu ʻo taʻengata.
24 Hvorfor skjuler du ditt åsyn, glemmer vår elendighet og vår trengsel?
Ko e hā ʻoku ke fufū ai ho fofonga, ʻo fakangaloʻi homau tautea mo homau taʻomia?
25 For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.
He kuo lolohifo homau laumālie ki he efu: kuo hiki homau kete ki he kelekele.
26 Reis dig til hjelp for oss, og forløs oss for din miskunnhets skyld!
Tuʻu hake ko homau tokoni, pea huhuʻi ʻakimautolu koeʻuhi ko hoʻo ʻaloʻofa.
