Salmenes 39

1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

Disse: Guardarei os meus caminhos para não delinquir com a minha lingua: guardarei a bocca com um freio, emquanto o impio estiver diante de mim.

2 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

Com o silencio fiquei mudo; calava-me mesmo ácerca do bem, e a minha dôr se aggravou.

3 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

Esquentou-se-me o coração dentro de mim; emquanto eu meditava se accendeu um fogo: então fallei com a minha lingua.

4 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

Faze-me conhecer, Senhor, o meu fim, e a medida dos meus dias qual é, para que eu sinta quanto sou fragil.

5 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)

Eis que fizeste os meus dias como a palmos, o tempo da minha vida é como nada diante de ti; na verdade que todo o homem, por mais firme que esteja, é totalmente vaidade (Selah)

6 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

Na verdade que todo o homem anda como uma apparencia; na verdade que em vão se inquietam: amontoam riquezas, e não sabem quem as levará.

7 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

Agora, pois, Senhor, que espero eu? A minha esperança está em ti.

8 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

Livra-me de todas as minhas transgressões; não me faças o opprobrio dos loucos.

9 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

Emmudeci: não abro a minha bocca, porquanto tu o fizeste.

10 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

Tira de sobre mim a tua praga; estou desfallecido pelo golpe da tua mão.

11 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)

Quando castigas o homem, por causa da iniquidade, com reprehensões, fazes com que a sua belleza se consuma como a traça: assim todo o homem é vaidade (Selah)

12 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.

Ouve, Senhor, a minha oração, e inclina os teus ouvidos ao meu clamor; não te cales perante as minhas lagrimas, porque sou estranho para ti e peregrino como todos os meus paes.

13 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

Poupa-me, até que tome alento, antes que me vá, e não seja mais.