Salmenes 39
1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
To the Chief Musician. For Jeduthun. A Melody of David. I said, [to myself, ] I will take heed to my ways, That I sin not with my tongue, —I will put on my mouth a muzzle, So long as the lawless is before me.
2 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
I was dumb with silence, I held my peace, afar from happiness, But, my pain had been stirred:
3 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
Hot was my heart within me, While I was musing, there was kindled a fire, I spake with my tongue!
4 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
Let me know, O Yahweh, mine end, And the measure of my days—what it is, I would know how short-lived I am.
5 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
Lo! as hand-breadths, hast thou granted my days, and my life-time, is as nothing before thee, —Surely, a mere breath, are all men, [even] such as stand firm. (Selah)
6 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
Surely as a shadow, doth every man wander, Surely in vain, do they bustle about, he heapeth things up, and knoweth not who shall gather them in.
7 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
Now, therefore, for what have I waited, O My Lord? My hope, is, in thee.
8 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
From all my transgressions, rescue thou me, —The reproach of the base, oh do not make me!
9 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
I am dumb, I cannot open my mouth, for, thou, hast done it.
10 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
Remove from off me thy stroke, Because of the hostility of thy hand, am, I, consumed.
11 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
When, by rebukes for iniquity, thou hast corrected a man, Then hast thou consumed, as a moth, all that was delightful within him, Surely, a breath, are all men. (Selah)
12 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
Hear my prayer, O Yahweh, And, unto my cry for help, give ear, At my tears, do not be silent, —For, a sojourner, am, I, with thee, A stranger, like all my fathers.
13 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
Look away from me that I may brighten up, Ere yet I depart and am no more.
