Salmenes 39
1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
For the leader; for Jeduthun. A psalm of David. I vowed to watch my words, and sin not with my tongue, but to put on my mouth a muzzle, while the wicked were in my presence.
2 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
I was silent and dumb, speechless: but my pain was stirred up.
3 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
My heart grew hot within me; as I mused, the fire was kindled, till at last the words came to my tongue.
4 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
‘Teach me, O Lord, my end, and the sum of my days what it is. Let me know how transient I am.
5 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
See! My days you have made but a span, and my life is as nothing before you. It is but as a breath that everyone stands: (Selah)
6 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
it is but in mere semblance we walk to and fro, and all our noise is for nothing. We heap up, and know not who will gather.’
7 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
And now, what wait I for, Lord? My hope is in you.
8 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
From all my transgressions deliver me; make me not the scorn of the fool.
9 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
I am dumb, never opening my mouth, for this is your own doing.
10 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
Remove your stroke from off me: by the might of your hand I am spent.
11 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
When you rebuke someone to punish their sins, you consume, like a moth, what they treasures. Everyone is only a breath. (Selah)
12 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
Hear my prayer, O Lord; attend to my cry for help. Hold not your peace at my tears. For I am but a guest of yours, a stranger visiting, like all my ancestors.
13 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
Look away from me, let me smile again, before I die and am gone.
