Salmenes 39
1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.
I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I will keep my mouth with a bridle, while the wicked is before me.
2 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.
I was dumb with silence, I held my peace, even from good; and my sorrow was stirred.
3 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:
My heart was hot within me, while I was musing the fire burned: then spake I with my tongue,
4 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!
Yhwh, make me to know mine end, and the measure of my days, what it is; that I may know how frail I am.
5 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)
Behold, thou hast made my days as an handbreadth; and mine age is as nothing before thee: verily every man at his best state is altogether vanity. (Selah)
6 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.
Surely every man walketh in a vain shew: surely they are disquieted in vain: he heapeth up riches, and knoweth not who shall gather them.
7 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.
And now, Lord, what wait I for? my hope is in thee.
8 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!
Deliver me from all my transgressions: make me not the reproach of the foolish.
9 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.
I was dumb, I opened not my mouth; because thou didst it.
10 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.
Remove thy stroke away from me: I am consumed by the blow of thine hand.
11 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)
When thou with rebukes dost correct man for iniquity, thou makest his beauty to consume away like a moth: surely every man is vanity. (Selah)
12 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.
Hear my prayer, O Yhwh, and give ear unto my cry; hold not thy peace at my tears: for I am a stranger with thee, and a sojourner, as all my fathers were.
13 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!
O spare me, that I may recover strength, before I go hence, and be no more.
