Salmenes 39

1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David. Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

Unto the end, for Idithun himself, a canticle of David. I said: I will take heed to my ways: that I sin not with my tongue. I have set guard to my mouth, when the sinner stood against me.

2 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

I was dumb, and was humbled, and kept silence from good things: and my sorrow was renewed.

3 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

My heart grew hot within me: and in my meditation a fire shall flame out.

4 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

I spoke with my tongue: O Lord, make me know my end. And what is the number of my days: that I may know what is wanting to me.

5 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. (Sela)

Behold thou hast made my days measurable: and my substance is as nothing before thee. And indeed all things are vanity: every man living.

6 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

Surely man passeth as an image: yea, and he is disquieted in vain. He storeth up: and he knoweth not for whom he shall gather these things.

7 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

And now what is my hope? is it not the Lord? and my substance is with thee.

8 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

Deliver thou me from all my iniquities: thou hast made me a reproach to the fool.

9 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

I was dumb, and I opened not my mouth, because thou hast done it.

10 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

Remove thy scourges from me. The strength of thy hand hath made me faint in rebukes:

11 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. (Sela)

Thou hast corrected man for iniquity. And thou hast made his soul to waste away like a spider: surely in vain is any man disquieted.

12 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.

Hear my prayer, O Lord, and my supplication: give ear to my tears. Be not silent: for I am a stranger with thee, and a sojourner as all my fathers were.

13 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!

O forgive me, that I may be refreshed, before I go hence, and be no more.