< Salmenes 35 >

1 Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
Dāvida dziesma. Ej tiesā, Kungs, ar tiem, kas ar mani iet tiesā, karo ar tiem, kas ar mani karo.
2 Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
Sagrāb priekšturamās bruņas un ieroci un celies man par palīgu.
3 Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
Izvelc šķēpu un zobenu pret tiem, kas man dzenās pakaļ; saki uz manu dvēseli: Es esmu tava pestīšana.
4 La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
Lai top kaunā un par apsmieklu, kas manu dvēseli meklē, lai top dzīti atpakaļ un likti kaunā, kas pret mani ļaunu domā.
5 La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
Lai tie top kā pelavas vējā, un Tā Kunga eņģelis lai tos aizdzen.
6 La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
Viņu ceļš lai paliek tumšs un slidens, un Tā Kunga eņģelis lai tos vajā.
7 For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv.
Jo bez vainas tie priekš manis apslēpuši sava tīkla bedri, bez vainas tie priekš manas dvēseles rakuši bedri.
8 La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
Posts tam uzies, kad viņš to nezin, un viņa tīkls, ko tas ir paslēpis, sagūstīs viņu pašu; sev par postu viņš tur iekritīs.
9 Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
Bet mana dvēsele priecāsies iekš Tā Kunga, un līksmosies par Viņa pestīšanu.
10 alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
Visi mani kauli sacīs: Kungs, kas ir kā Tu? Tu bēdīgo izglābi no tā, kas ir stiprāks, nekā viņš, arī bēdīgo un nabagu no viņa laupītāja.
11 Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
Viltus liecinieki ceļas, tie prasa no manis, ko es nezinu.
12 De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
Tie man maksā ļaunu par labu; mana dvēsele ir atstāta.
13 Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm.
Bet es, kad tie bija neveseli, apvilku maisu un mērdēju savu dvēseli ar gavēšanu un lūdzu no sirds dibina.
14 Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
Es tā staigāju, tā kā viņš man būtu par draugu un brāli, es gāju noskumis, nospiests, tā kā kas žēlojās par savu māti.
15 Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver og hviler ikke.
Bet kad es straipalēju, tad tie priecājās un sapulcējās, nelieši, ko es nepazinu, sapulcējās pret mani; tie plosās un nepaliek klusu.
16 Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
Ar viltīgiem mēdītājiem un kumosu lišķiem tie griež zobus pret mani.
17 Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
Kungs, cik ilgi Tu to gribi redzēt? Izglāb manu dvēseli no viņu postīšanas, manu vientuli no jauniem lauvām.
18 Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
Es Tev pateikšos lielā draudzē, ļaužu pulkā es Tevi slavēšu
19 La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
Lai par mani nepriecājās, kas mani ienīst par nepatiesu, nedz mirkšķina ar acīm, kas mani nīdē bez vainas.
20 For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
Jo no miera tie nerunā, bet izgudro viltīgus vārdus pret tiem klusiem iekš zemes.
21 Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
Tie atplēš savu muti pret mani, tie saka: tā, tā, mūsu acs to redzējusi!
22 Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
Kungs, Tu to redzi, neciet klusu, Kungs, neesi tālu no manis!
23 Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
Uzmodies un celies par manu tiesu, mans Dievs un mans Kungs, par manu lietu.
24 Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
Tiesā mani pēc Tavas taisnības, Kungs, mans Dievs, ka tie par mani nepriecājās.
25 La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
Lai tie nesaka savā sirdī: labi, tas mums pa prātam; lai tie nesaka: mēs viņu esam aprijuši.
26 La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
Lai kopā top kaunā un par apsmieklu, kas priecājās par manu nelaimi; lai top apģērbti ar kaunu un negodu tie, kas pret mani lielās.
27 La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
Priecīgi lai dzied un līksmojās, kam patīk mana taisnība, lai tie saka vienmēr: augsti slavēts lai ir Tas Kungs, kam labs prāts pie Sava kalpa labklāšanās.
28 Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.
Tad mana mēle sludinās Tavu taisnību, un ikdienas Tavu slavu.

< Salmenes 35 >