Salmenes 31
1 Til sangmesteren; en salme av David. Til dig, Herre, tar jeg min tilflukt. La mig aldri i evighet bli til skamme, frels mig ved din rettferdighet!
For the end, a Psalm of David, [an utterance] of extreme fear. O Lord, I have hoped in thee; let me never be ashamed: deliver me in thy righteousness and rescue me.
2 Bøi ditt øre til mig, skynd dig og redd mig, vær mig et klippevern, en borg til å frelse mig!
Incline thine ear to me; make haste to rescue me: be thou to me for a protecting God, and for a house of refuge to save me.
3 For du er min klippe og min borg, og for ditt navns skyld vil du føre og lede mig.
For thou art my strength and my refuge; and thou shalt guide me for thy name's sake, and maintain me.
4 Du vil føre mig ut av garnet som de lønnlig har lagt for mig; for du er mitt vern.
Thou shalt bring me out of the snare which they have hidden for me; for thou, O Lord, art my defender.
5 I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser mig, Herre, du trofaste Gud.
Into thine hands I will commit my spirit: thou hast redeemed me, O Lord God of truth.
6 Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.
Thou has hated them that idly persist in vanities: but I have hoped in the Lord.
7 Jeg vil fryde og glede mig over din miskunnhet, at du har sett min elendighet, aktet på min sjels trengsler;
I will exult and be glad in thy mercy: for thou hast looked upon mine affliction; thou hast saved my soul from distresses.
8 du har ikke overgitt mig i fiendehånd, du har satt mine føtter på et rummelig sted.
And thou hast not shut me up into the hands of the enemy: thou hast set my feet in a wide place.
9 Vær mig nådig, Herre! for jeg er i trengsel; borttæret av sorg er mitt øie, min sjel og mitt legeme.
Pity me, O Lord, for I am afflicted: my eye is troubled with indignation, my soul and by belly.
10 For mitt liv svinner bort med sorg, og mine år med sukk; min kraft er brutt for min misgjernings skyld, og mine ben er uttæret.
For my life is spent with grief, and my years with groanings: my strength has been weakened through poverty, and my bones are troubled.
11 For alle mine fienders skyld er jeg blitt til stor spott for mine naboer og til en skrekk for mine kjenninger; de som ser mig på gaten, flyr for mig.
I became a reproach among all mine enemies, but exceedingly so to my neighbours, and a fear to mine acquaintance: they that saw me without fled from me.
12 Jeg er glemt og ute av hjertet som en død, jeg er blitt som et ødelagt kar.
I have been forgotten as a dead man out of mind: I am become as a broken vessel.
13 For jeg hører baktalelse av mange, redsel fra alle kanter, idet de rådslår sammen imot mig; de lurer på å ta mitt liv.
For I heard the slander of many that dwelt round about: when they were gathered together against me, they took counsel to take my life.
14 Men jeg, jeg setter min lit til dig, Herre! Jeg sier: Du er min Gud.
But I hoped in thee, O Lord: I said, Thou art my God.
15 I din hånd er mine tider; redd mig av mine fienders hånd og fra mine forfølgere!
My lots are in thy hands: deliver me from the hand of mine enemies,
16 La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!
and from them that persecute me. Make thy face to shine upon thy servant: save me in thy mercy.
17 Herre, la mig ikke bli til skamme! for jeg kaller på dig. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket! (Sheol h7585)
O Lord, let me not be ashamed, for I have called upon thee: let the ungodly be ashamed, and brought down to Hades. (Sheol h7585)
18 La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!
Let the deceitful lips become dumb, which speak iniquity against the righteous with pride and scorn.
19 Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!
How abundant is the multitude of thy goodness, O Lord, which thou hast laid up for them that fear thee! thou hast wrought [it] out for them that hope on thee, in the presence of the sons of men.
20 Du skjuler dem i ditt åsyns skjul for menneskers sammensvergelser, du gjemmer dem i en hytte for tungers kiv.
Thou wilt hide them in the secret of thy presence from the vexation of man: thou wilt screen them in a tabernacle from the contradiction of tongues.
21 Lovet være Herren! for han har underlig vist sin miskunnhet imot mig i en fast by.
Blessed be the Lord: for he has magnified his mercy in a fortified city.
22 Og jeg, jeg sa i min angst: Jeg er revet bort fra dine øine. Dog hørte du mine inderlige bønners røst, da jeg ropte til dig.
But I said in my extreme fear, I am cast out from the sight of thine eyes: therefore thou didst hearken, O Lord, to the voice of my supplication when I cried to thee.
23 Elsk Herren, alle I hans fromme! Herren vokter de trofaste og gjengjelder rikelig den som farer overmodig frem.
Love the Lord, all ye his saints: for the Lord seeks for truth, and renders [a reward] to them that deal very proudly.
24 Vær ved godt mot, og eders hjerte være sterkt, alle I som venter på Herren!
Be of good courage, and let your heart be strengthened, all ye that hope in the Lord.
