Salmenes 22
1 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"; en salme av David. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
In finem, pro susceptione matutina, Psalmus David. Deus, Deus meus, respice in me: quare me dereliquisti? longe a salute mea verba delictorum meorum.
2 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.
Deus meus clamabo per diem, et non exaudies: et nocte, et non ad insipientiam mihi.
3 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.
Tu autem in sancto habitas, Laus Israel.
4 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.
In te speraverunt patres nostri: speraverunt, et liberasti eos.
5 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.
Ad te clamaverunt, et salvi facti sunt: in te speraverunt, et non sunt confusi.
6 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.
Ego autem sum vermis, et non homo: opprobrium hominum, et abiectio plebis.
7 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:
Omnes videntes me, deriserunt me: locuti sunt labiis, et moverunt caput.
8 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.
Speravit in Domino, eripiat eum: salvum faciat eum, quoniam vult eum.
9 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.
Quoniam tu es, qui extraxisti me de ventre: spes mea ab uberibus matris meæ.
10 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.
In te proiectus sum ex utero: de ventre matris meæ Deus meus es tu,
11 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.
ne discesseris a me: Quoniam tribulatio proxima est: quoniam non est qui adiuvet.
12 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.
Circumdederunt me vituli multi: tauri pingues obsederunt me.
13 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.
Aperuerunt super me os suum, sicut leo rapiens et rugiens.
14 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.
Sicut aqua effusus sum: et dispersa sunt omnia ossa mea. Factum est cor meum tamquam cera liquescens in medio ventris mei.
15 Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.
Aruit tamquam testa virtus mea, et lingua mea adhæsit faucibus meis: et in pulverem mortis deduxisti me.
16 For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.
Quoniam circumdederunt me canes multi: concilium malignantium obsedit me. Foderunt manus meas et pedes meos:
17 Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.
dinumeraverunt omnia ossa mea. Ipsi vero consideraverunt et inspexerunt me:
18 De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.
diviserunt sibi vestimenta mea, et super vestem meam miserunt sortem.
19 Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!
Tu autem Domine ne elongaveris auxilium tuum a me: ad defensionem meam conspice.
20 Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hunders vold!
Erue a framea Deus animam meam: et de manu canis unicam meam:
21 Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!
Salva me ex ore leonis: et a cornibus unicornium humilitatem meam.
22 Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.
Narrabo nomen tuum fratribus meis: in medio ecclesiæ laudabo te.
23 I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!
Qui timetis Dominum laudate eum: universum semen Iacob glorificate eum:
24 For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.
Timeat eum omne semen Israel: quoniam non sprevit, neque despexit deprecationem pauperis: Nec avertit faciem suam a me: et cum clamarem ad eum exaudivit me.
25 Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.
Apud te laus mea in ecclesia magna: vota mea reddam in conspectu timentium eum.
26 De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!
Edent pauperes, et saturabuntur: et laudabunt Dominum qui requirunt eum: vivent corda eorum in sæculum sæculi.
27 Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.
Reminiscentur et convertentur ad Dominum universi fines terræ: Et adorabunt in conspectu eius universæ familiæ Gentium.
28 For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.
Quoniam Domini est regnum: et ipse dominabitur Gentium.
29 Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.
Manducaverunt et adoraverunt omnes pingues terræ: in conspectu eius cadent omnes qui descendunt in terram.
30 Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.
Et anima mea illi vivet: et semen meum serviet ipsi.
31 De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.
Annunciabitur Domino generatio ventura: et annunciabunt cæli iustitiam eius populo qui nascetur, quem fecit Dominus.
