Salmenes 18
1 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
Katoeng kruek zaehoikung hanah, Angraeng ih tamna David ih saam laa. Angraeng mah David to a misanawk thung boih hoi Saul ih ban thung hoiah loisak naah, David mah Angraeng khaeah hae laa hae sak; anih mah hae tiah thuih: Ka thacakhaih, Aw Angraeng, nang kang palung han.
2 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
Angraeng loe ka lungsong, kacak kai ih sipae hoi kai pahlongkung ah oh: ka Sithaw, ka thacakhaih, ka buephaih, kang vaenghaih, ka loihhaih taki, kai ih imsang ah oh.
3 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
Pakoeh han krah Sithaw to ka kawk han, anih mah ka misanawk ban thung hoiah na pahlong tih.
4 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
Duekhaih quinawk mah ang zaeng moe, Sithaw panoek ai kaminawk ih tuiphu mah zithaih hoiah ang ohsak.
Hell qui mah ang zaeng kang moe, duekhaih thaang mah ang maah khoep. (Sheol h7585)
6 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
Dawnrai naah Angraeng to ka kawk, ka Sithaw to ka palawk: anih mah angmah ih tempul thung hoiah ka lok ang tahngaih pae; ka hanghaih lok loe anih hmaa ah phak moe, anih ih naa thungah akun.
7 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
Anih palungphui naah, long anghuen moe, tasoeh; maenawk ohhaih takung khoek to anghuen moe, angthuih.
8 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
Anih ih hnah thung hoiah hmaikhue tacawt moe, anih pakha thung ih hmai mah kangh pongah, to ih hmaipalai hoiah hmai to amngaeh.
9 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
Anih mah van to takoih moe, pahnaem tathuk; kaving loe anih ih khok tlim ah oh.
10 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
Anih loe Cherubim nuiah angthueng moe, azawk: ue, anih loe takhi ih pakhraehnawk nuiah azawk.
11 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
Anih loe angmah anghawk haih hanah vinghaih to sak moe, kaving khak tuinawk hoi kathah van ih tamainawk mah anih to takui o.
12 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
A hmaa ah aanghaih oh pongah, kathah tamainawk mah qaetui hoi hmai kamngaeh thlung to sin o moe, hmabang ah caeh o.
13 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
Angraeng loe van ah doeh khopazihsak moe, Sang koek mah qaetui hoi hmai kamngaeh thlungnawk hanah lok a paek.
14 Og han utsendte sine piler og spredte dem omkring - lyn i mengde og forvirret dem.
Ue, anih loe angmah ih palaanawk to kah; tangphra a pueksak pongah, misanawk anghaehsak phang moe, a sungsak.
15 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
Aw Angraeng, na thuitaekhaih hoi na hnah thung ih takhi nang hahhaih hoiah, tui longhaih loklamnawk to amtueng moe, long angdoethaih doeh amtueng.
16 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
Anih loe ranui bang hoiah ban to payangh, kai ang patawnh moe, pop parai tuinawk thung hoiah kai to azuh tahang.
17 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
Anih mah kai hnuma kaminawk, kai han paroeai thacak, ka misanawk ban thung hoiah ang pahlong.
18 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
Kam rohaih niah nihcae mah ang maah o khoep; toe Angraeng loe ka buephaih ah oh.
19 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
Anih mah kalen parai imthung ah ang caeh haih; ka nuiah palung a tongh pongah, anih mah ang pahlong.
20 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
Angraeng mah ka toenghaih baktih toengah, tangqum to ang paek, ka ban ciimhaih baktih toengah atho ang paek let.
21 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
Angraeng ih loklamnawk to ka pazui pongah, zaehaih sak hanah Sithaw to ka caeh taak ai.
22 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
A lok takroekhaihnawk boih loe ka hmaa ah oh, anih mah sak ih daannawk ka pahnawt vai ai.
23 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
A hmaa ah toenghaih hoiah kho ka sak moe, zaehaih to ka caeh taak.
24 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
To pongah ka toenghaih baktih, a mikhnuk ah ka ban ciimhaih baktih toengah, Angraeng mah tangqum to ang paek.
25 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
Nang loe tahmen thaih kami khaeah tahmenhaih nam tuengsak moe, katoeng kami khaeah toenghaih to nam tuengsak;
26 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
Kaciim kami khaeah ciimhaih nam tuengsak moe, poek angkoih kami khaeah poek angkoihaih to nam tuegsak.
27 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
Mi tlim ah khosah kaminawk to na pahlong; toe kasang ah mikpadai kaminawk loe na pakhrak tathuk.
28 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
Aw Angraeng, kai ih hmaithawk nang paaang pae, ka Angraeng Sithaw mah ka vinghaih hae na aangsak tih.
29 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
Nang oephaih rang hoiah misa to ka patom moe, ka Sithaw oephaih rang hoiah ni sipae to ka poeng thaih.
30 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
Sithaw ih loklam loe acung: Angraeng ih lok loe coek han koi om ai. Anih loe angmah khaeah abuep kaminawk boih hanah angvaenghaih ah oh.
31 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
Angraeng pacoengah mi maw Sithaw ah kaom vop? To tih ai boeh loe aicae Sithaw ai ah loe mi maw lungsong ah kaom?
32 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
Sithaw mah thacakhaih kazii hoiah ang zaeng moe, ka caehhaih loklam to acungsak.
33 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
Tasuk khok baktiah ka khok hae ang sak pae moe, ka ohhaih hmuensangnawk ah ang suek.
34 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
Misatuk kop hanah ka ban ang patoh pae, to naah ni ka ban mah sum kalii to takoih thai vop.
35 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
Kai nang pakaa moe, na pahlonghaih to nang paek: na bantang ban hoiah nang zaeh moe, na tuinom hoihaih hoiah nang lensak boeh.
36 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
Ka caehhaih loklam to na kawksak pongah, ka khok hae amkhraeng thai ai.
37 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
Ka misanawk ka patom moe, ka kae: nihcae amro ai karoek to kam laem let ai.
38 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
Nihcae loe ka khok tlim ah amtimh o: angthawk thai ai khoek to nihcae to ka tit.
39 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
Misatuk hanah thacakhaih kazii hoiah nang zaeng; ka misanawk ka khok tlim ah na kuepsak.
40 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
Kai hnuma kaminawk ka hum thai hanah, ka misanawk ih tahnongnawk doeh nang paek.
41 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
Nihcae loe hang o, toe pahlongkung tawn o ai; Angraeng khaeah a hang o, toe anih mah pathim pae ai.
42 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
To naah nihcae to adip pueng ah ka hnoih moe, takhi nuiah maiphu takhoek ih baktih toengah ka takhoek: nihcae to loklam ih maiphu baktiah ka haeh.
43 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
Kai naeh kaminawk ih ban thung hoiah nang loisak moe, sithaw panoek ai kaminawk ih lu ah nang suek; panoek ai ih kaminawk doeh kai ih tok to a sak o.
44 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
Kai ih tamthang a thaih o naah, ka lok to tahngaih o; panoek ai ih kaminawk loe angmacae koeh ah ka hmaa ah ang paek o.
45 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
Panoek ai ih kaminawk loe palung boeng o moe, angmacae ohhaih ahmuen hoi tasoehhaih hoiah angzoh o.
46 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
Angraeng loe hing! Ka lungsong loe tahamhoihaih om nasoe! Kai pahlongkung Sithaw loe, pakoehhaih om nasoe.
47 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
Kai hanah lulak moe, kaminawk kai tlim ah kuepsakkung loe, Sithaw ni.
48 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
Ka misanawk thung hoiah anih mah ang pahlong; ue, ka misanawk ranuiah kai nang toengh tahang: amrosak thaih kami ban thung hoiah nang pahlong.
49 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
To pongah aw Angraeng, kai loe Sithaw panoek ai kaminawk salakah, nang khaeah anghoehaih lawk ka thuih moe, na hmin pakoehhaih laa to ka sak han.
50 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.
Anih mah angmah ih siangpahrang khaeah kalen parai loisakhaih to paek moe, situi a bawh ih David hoi angmah ih acaengnawk khaeah boeng thai ai palungnathaih to amtuengsak.
