Salmenes 144

1 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,

Bendito seja o Senhor, minha rocha, que ensina as minhas mãos para a peleja e os meus dedos para a guerra;

2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.

Benignidade minha e fortaleza minha; alto retiro meu e meu libertador és tu: escudo meu, em quem eu confio, e que me sujeita o meu povo.

3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!

Senhor, que é o homem, para que o conheças, e o filho do homem, para que o estimes?

4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.

O homem é semelhante à vaidade; os seus dias são como a sombra que passa.

5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!

Abaixa, ó Senhor, os teus céus, e desce; toca os montes, e fumegarão.

6 La lynet lyne og spred dem, send dine piler og skrem dem!

Vibra os teus raios, e dissipa-os; envia as tuas flechas, e desbarata-os.

7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,

Estende as tuas mãos desde o alto; livra-me, e, arrebata-me das muitas águas e das mãos dos filhos estranhos,

8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.

Cuja boca fala vaidade, e a sua direita é direita de falsidade.

9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,

A ti, ó Deus, cantarei um cântico novo, com o saltério e instrumento de dez cordas te cantarei louvores.

10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.

A ti, que dás a salvação aos reis, e que livras a David, teu servo, da espada maligna.

11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,

Livra-me, e tira-me das mãos dos filhos estranhos, cuja boca fala vaidade, e a sua direita é direita de iniquidade;

12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,

Para que nossos filhos sejam como plantas crescidas na sua mocidade; para que as nossas filhas sejam como pedras de esquina lavradas à moda de palácio.

13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,

Para que as nossas dispensas se encham de todo o provimento; para que os nossos gados produzam a milhares e a dezenas de milhares nas nossas ruas.

14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.

Para que os nossos bois sejam fortes para o trabalho; para que não haja nem assaltos, nem saídas, nem gritos nas nossas ruas.

15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.

Bem-aventurado o povo, ao qual assim acontece: bem-aventurado é o povo cujo Deus é o Senhor.