Salmenes 144
1 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,
David’s. Blessed be Yahweh, my Rock, who teacheth my hands to war, my fingers to fight:
2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.
My lovingkindness and my stronghold, my high tower and my deliverer—mine! My buckler, and he in whom I have sought refuge, —He that subdueth my people under me.
3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!
O Yahweh! what is the earthborn, And yet thou hast acknowledged him, —the son of a mortal, And yet thou hast taken account of him:
4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
The earthborn, resembleth, a vapour, his days, are like a passing shadow.
5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!
O Yahweh! bow thy heavens and come down, Touch the mountains, that they smoke:
6 La lynet lyne og spred dem, send dine piler og skrem dem!
Flash forth lightning, that thou mayest scatter them, Send out thine arrows, that thou mayest confound them:
7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,
Put forth thy hands from on high: —Snatch me away and rescue me out of mighty waters, out of the hand of the sons of the alien,
8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.
Whose mouth, hath spoken deceit, and, whose right hand, is a right hand of falsehood.
9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,
O God! a new song, will I sing unto thee, —On a harp of ten strings, will I make music to thee:
10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.
Who giveth victory unto kings—Who snatcheth away David his servant, from the calamitous sword.
11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,
Snatch me away and rescue me out of he hand of the sons of the alien, —whose mouth hath spoken deceit, and, whose right hand, is a right hand of falsehood: —
12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,
That, our sons, may be like plants well grown while yet young, —Our daughters, like corner pillars, —carved, in the construction of a palace:
13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,
Our garners, full, pouring out from one kind to another; Our flocks, multiplying by thousands—by myriads, in our open fields:
14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.
Our oxen, well-laden; no breaking in and no departing, —and no loud lament in our places of concourse: —
15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.
How happy the people that is in such a case! How happy the people that hath Yahweh for its God!
