Salmenes 142

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

A maskil of David, while he was in the cave, a prayer. Loudly I cry to the Lord: to the Lord plead loudly for mercy,

2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

I pour my complaint before him, I tell my troubles to him.

3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

When my spirit is faint within me, my path is known to you. In the way I am wont to walk in, they have hidden a trap for me.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

I look to the right and the left; but not a friend have I. No place of refuge is left me, not a man to care for me.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

So I cry to you, O Lord: I say, “My refuge are you, all I have in the land of the living.”

6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Attend to my piercing cry, for very weak am I. Save me from those who pursue me, for they are too strong for me.

7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Free me from prison, that I may give thanks to your name, for the righteous are patiently waiting till you show your bounty to me.