< Salmenes 142 >

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.
An instruction of David; when he was in the cave: a prayer. I cry unto Jehovah with my voice: with my voice unto Jehovah do I make supplication.
2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.
I pour out my plaint before him; I shew before him my trouble.
3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.
When my spirit was overwhelmed within me, then thou knewest my path. In the way wherein I walked have they hidden a snare for me.
4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.
Look on the right hand and see; there is no man that knoweth me: refuge hath failed me; no man careth for my soul.
5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.
I cried unto thee, Jehovah; I said, Thou art my refuge, my portion in the land of the living.
6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!
Attend unto my cry, for I am brought very low; deliver me from my persecutors, for they are stronger than I.
7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.
Bring my soul out of prison, that I may celebrate thy name. The righteous shall surround me, because thou dealest bountifully with me.

< Salmenes 142 >