Salmenes 142

1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

A contemplation by David, when he was in the cave. A Prayer. I cry with my voice to the LORD. With my voice, I ask the LORD for mercy.

2 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

I pour out my complaint before him. I tell him my troubles.

3 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

When my spirit was overwhelmed within me, you knew my route. On the path in which I walk, they have hidden a snare for me.

4 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

Look on my right, and see; for there is no one who is concerned for me. Refuge has fled from me. No one cares for my soul.

5 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

I cried to you, LORD. I said, “You are my refuge, my portion in the land of the living.”

6 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

Listen to my cry, for I am in desperate need. Deliver me from my persecutors, for they are too strong for me.

7 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

Bring my soul out of prison, that I may give thanks to your name. The righteous will surround me, for you will be good to me.