< Salmenes 141 >

1 En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig!
A Psalm by David. LORD, I have called on you. Come to me quickly! Listen to my voice when I call to you.
2 La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer!
Let my prayer be set before you like incense; the lifting up of my hands like the evening sacrifice.
3 Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør!
Set a watch, LORD, before my mouth. Keep the door of my lips.
4 Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter!
Don’t incline my heart to any evil thing, to practise deeds of wickedness with men who work iniquity. Don’t let me eat of their delicacies.
5 La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap.
Let the righteous strike me, it is kindness; let him reprove me, it is like oil on the head; don’t let my head refuse it; Yet my prayer is always against evil deeds.
6 Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige.
Their judges are thrown down by the sides of the rock. They will hear my words, for they are well spoken.
7 Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. (Sheol h7585)
“As when one ploughs and breaks up the earth, our bones are scattered at the mouth of Sheol.” (Sheol h7585)
8 For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!
For my eyes are on you, LORD, the Lord. I take refuge in you. Don’t leave my soul destitute.
9 Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett!
Keep me from the snare which they have laid for me, from the traps of the workers of iniquity.
10 La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi!
Let the wicked fall together into their own nets while I pass by.

< Salmenes 141 >