Salmenes 139
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
Psalmus David, in finem. Domine probasti me, et cognovisti me:
2 Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
tu cognovisti sessionem meam, et resurrectionem meam.
3 Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
Intellexisti cogitationes meas de longe: semitam meam, et funiculum meum investigasti.
4 For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
Et omnes vias meas praevidisti: quia non est sermo in lingua mea.
5 Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
Ecce Domine tu cognovisti omnia novissima, et antiqua: tu formasti me, et posuisti super me manum tuam.
6 Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
Mirabilis facta est scientia tua ex me: confortata est, et non potero ad eam.
7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
Quo ibo a spiritu tuo? et quo a facie tua fugiam?
8 Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. (Sheol h7585)
Si ascendero in caelum, tu illic es: si descendero in infernum, ades. (Sheol h7585)
9 Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
Si sumpsero pennas meas diluculo, et habitavero in extremis maris:
10 så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
Etenim illuc manus tua deducet me: et tenebit me dextera tua.
11 Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
Et dixi: Forsitan tenebrae conculcabunt me: et nox illuminatio mea in deliciis meis.
12 så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
Quia tenebrae non obscurabuntur a te, et nox sicut dies illuminabitur: sicut tenebrae eius, ita et lumen eius.
13 For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
Quia tu possedisti renes meos: suscepisti me de utero matris meae.
14 Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
Confitebor tibi quia terribiliter magnificatus es: mirabilia opera tua, et anima mea cognoscet nimis.
15 Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.
Non est occultatum os meum a te, quod fecisti in occulto: et substantia mea in inferioribus terrae.
16 Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
Imperfectum meum viderunt oculi tui, et in libro tuo omnes scribentur: dies formabuntur, et nemo in eis.
17 Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
Mihi autem nimis honorificati sunt amici tui, Deus: nimis confortatus est principatus eorum.
18 Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
Dinumerabo eos, et super arenam multiplicabuntur: exurrexi, et adhuc sum tecum.
19 Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
Si occideris Deus peccatores: viri sanguinum declinate a me:
20 de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
Quia dicitis in cogitatione: accipient in vanitate civitates suas.
21 Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
Nonne qui oderunt te Domine, oderam: et super inimicos tuos tabescebam?
22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
Perfecto odio oderam illos: et inimici facti sunt mihi.
23 Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
Proba me Deus, et scito cor meum: interroga me, et cognosce semitas meas.
24 og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
Et vide, si via iniquitatis in me est: et deduc me in via aeterna.
