Salmenes 139
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.
Drottinn, þú rannsakar mig út og inn og veist allt um mig.
2 Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.
Hvort ég sit eða stend, það veist þú. Og þú lest hugsanir mínar úr fjarlægð!
3 Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.
Þú veist hvert ég stefni og þekkir langanir mínar. Og hvort sem ég geng eða ligg, þá athugar þú það. Þú veist öllum stundum hvar ég er.
4 For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.
Þú þekkir orðin á tungu minni áður en ég opna munninn!
5 Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.
Þú bæði fylgir mér og ferð á undan mér, leggur hönd þína á höfuð mitt og blessar mig.
6 Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.
Þetta er stórkostlegt! Já, næstum of gott til að vera satt!
7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?
Hvert get ég farið frá anda þínum eða flúið frá augliti þínu?
8 Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. (Sheol h7585)
Fari ég til himna, þá ertu þar, til dánarheima, þá ertu líka þar! (Sheol h7585)
9 Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,
Ef ég svifi á skýjum morgunroðans og settist við fjarlæga strönd,
10 så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.
einnig þar mundi hönd þín leiða mig og ég finna styrk þinn og vernd.
11 Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -
Og þótt ég reyndi að læðast frá þér inn í myrkrið, þá myndi nóttin lýsa eins og dagur!
12 så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
Því að myrkrið hylur ekkert fyrir Guði, dagur og nótt eru jöfn fyrir þér.
13 For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.
Öll líffæri mín hefur þú skapað, ofið þau í kviði móður minnar.
14 Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.
Þökk, að þú skapaðir mig eins undursamlega og raun ber vitni! Þetta er dásamlegt um að hugsa! Handaverk þín eru stórkostleg – það er mér alveg ljóst.
15 Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp.
Þú varst til staðar þegar ég var myndaður í leyni.
16 Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.
Þú þekktir mig þegar ég var fóstur í móðurkviði og áður en ég sá dagsins ljós hafðir þú ákvarðað alla mína ævidaga – sérhver dagur var skráður í bók þína!
17 Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!
Hugsanir þínar, ó Guð, eru mér torskildar, en samt eru þær stórkostlegar!
18 Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.
Ef ég reyndi að telja þær, þá yrði það mér ofviða því að þær eru fleiri en sandkorn á sjávarströnd! Já, ég mundi vakna eins og af draumi, en hugur minn, hann væri enn hjá þér!
19 Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -
Vissulega munt þú, Guð, útrýma níðingunum. Já, burt með ykkur, þið morðingjar!
20 de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!
Þeir guðlasta og hreykja sér upp gegn þér – hvílík heimska!
21 Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?
Drottinn, ætti ég ekki að hata þá sem þig hata? Og ætti ég ekki að hafa viðbjóð á þeim?
22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.
Jú, ég hata þá, því að þínir óvinir eru mínir óvinir.
23 Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,
Prófaðu mig Guð. Rannsakaðu hjarta mitt og hugsanir mínar.
24 og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!
Sýndu mér það í fari mínu sem hryggir þig og leiddu mig svo áfram veginn til eilífs lífs.
