Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Babildiki derya-ériqlar boyida biz olturduq; Zionni esliginimizde, berheq yigha kötürduq;

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Chiltarimizni arisidiki sögetlerge ésip qoyduq.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Chünki bizni sürgün qilghanlar bizdin naxsha telep qildi; Bizni zarlatquchilar bizdin tamasha telep qilip: — «Hey, Zion naxshiliridin birni bizge éytqina» — déyishti.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Yaqa yurtta turup Perwerdigarning naxshisini qandaqmu éytayli?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Ey Yérusalém, men séni untusam, Ong qolum [maharitini] untusun!

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Séni eslimisem, — Yérusalémni eng chong xursenlikimdin ewzel körmisem — Tilim tanglayimgha chapliship qalsun!

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

I Perwerdigar, Édom baliliridin hésab alghanda, Yérusalémning béshigha chüshken künini yadinggha keltürgeysen; Chünki ular: «Uni yer bilen yeksan qilinglar, Ulighiche yer bilen yeksan qilinglar!» déyishti.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

I bulinish aldida turghan Babil qizi, Bizge qilghan qilmishliringni özüngge qayturghuchi bextliktur!

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Bowaqliringni élip tashqa atquchi kishi bextliktur!