Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Naʻa mau nofo ki lalo ʻi he veʻe vaitafe ʻo Papilone, ʻio, naʻa mau tangi ʻi heʻemau manatu ki Saione.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Naʻa mau tautau ʻemau ngaahi haʻape, ʻi he ngaahi uilou ʻi he lotolotonga ʻo ia.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

He naʻe fekauʻi ai ʻekinautolu naʻa nau fakapōpulaʻi ʻakimautolu ke mau hiva; pea ko kinautolu naʻe fakaʻosiʻosi ʻakimautolu naʻa nau fekau ke mau fiefia, ʻonau pehē, “Hiva mai kiate kimautolu ʻi he ngaahi hiva ʻo Saione.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

‌ʻE fēfē ʻemau hiva ʻaki ʻae hiva ʻa Sihova ʻi he fonua ʻoe muli?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Kapau te u fakangalongaloʻi koe, ʻE Selūsalema, tuku ke ngalo ʻi hoku nima toʻomataʻu hono faiva.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Kapau ʻe ʻikai te u manatu kiate koe, tuku ke pikitai ʻa hoku ʻelelo ki hoku ʻaoʻingutu; ʻo kapau ʻe ʻikai te u hiki māʻolunga hake ʻa Selūsalema ʻi hoku fungani fiefiaʻanga.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Manatu, ʻE Sihova, ki he fānau ʻa ʻItomi, ʻi he ʻaho ʻo Selūsalema; naʻa nau pehē, “Fakaʻauha ia! Fakaʻauha ia, ʻo aʻu ki hono tuʻunga!”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

‌ʻE ʻofefine ʻo Papilone, ʻe fakaʻauha koe; ʻe monūʻia ia, ʻaia te ne totongi kiate koe, ʻo hangē ko hoʻo fai kiate kimautolu.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

‌ʻE monūʻia ia, ʻaia te ne toʻo ʻo laiki hoʻo fānau iiki ki he maka.