Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Na vodama Vavilonskim sjeðasmo i plakasmo opominjuæi se Siona.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

O vrbama sred njega vješasmo harfe svoje.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Ondje iskahu koji nas zarobiše da pjevamo, i koji nas oboriše da se veselimo: “pjevajte nam pjesmu Sionsku.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Kako æemo pjevati pjesmu Gospodnju u zemlji tuðoj?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Ako zaboravim tebe, Jerusalime, neka me zaboravi desnica moja.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Neka prione jezik moj za usta moja, ako tebe ne uspamtim, ako ne uzdržim Jerusalima svrh veselja svojega.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Napomeni, Gospode, sinovima Edomovijem dan Jerusalimski, kad govoriše: raskopajte, raskopajte ga do temelja.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Kæeri Vavilonska, krvnico, blago onome ko ti plati za djelo koje si nama uèinila!

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Blago onome koji uzme i razbije djecu tvoju o kamen.