Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!