Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Psalmus David, Hieremiæ. Super flumina Babylonis, illic sedimus et flevimus: cum recordaremur Sion:

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

In salicibus in medio eius, suspendimus organa nostra.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Quia illic interrogaverunt nos, qui captivos duxerunt nos, verba cantionum: Et qui abduxerunt nos: Hymnum cantate nobis de canticis Sion.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Quomodo cantabimus canticum Domini in terra aliena?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Si oblitus fuero tui Ierusalem, oblivioni detur dextera mea.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Adhæreat lingua mea faucibus meis, si non meminero tui: Si non proposuero Ierusalem, in principio lætitiæ meæ.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Memor esto Domine filiorum Edom, in die Ierusalem: Qui dicunt: Exinanite, exinanite usque ad fundamentum in ea.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Filia Babylonis misera: beatus, qui retribuet tibi retributionem tuam, quam retribuisti nobis.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Beatus, qui tenebit, et allidet parvulos tuos ad petram.