< Salmenes 137 >
1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
ESSENDO presso alle fiumane di Babilonia, Dove noi sedevamo, ed anche piangevamo, Ricordandoci di Sion,
2 På vidjene der hengte vi våre harper;
Noi avevamo appese le nostre cetere A' salci, in mezzo di essa.
3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
Benchè quelli che ci avevano menati in cattività Ci richiedessero quivi che cantassimo; E quelli che ci facevano urlar piangendo [Ci richiedessero canzoni d]'allegrezza, [dicendo: ] Cantateci delle canzoni di Sion;
4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
Come avremmo noi cantate le canzoni del Signore In paese di stranieri?
5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
Se io ti dimentico, o Gerusalemme; [Se] la mia destra [ti] dimentica;
6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
Resti attaccata la mia lingua al mio palato, Se io non mi ricordo di te; Se non metto Gerusalemme In capo d'[ogni] mia allegrezza
7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
Ricordati, Signore, de' figliuoli di Edom, I quali, nella giornata di Gerusalemme, Dicevano: Spianate, spianate, Fino a' fondamenti.
8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
O figliuola di Babilonia, che devi esser distrutta, Beato chi ti farà la retribuzione Del male che tu ci hai fatto!
9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
Beato chi piglierà i tuoi piccoli figliuoli, E li sbatterà al sasso.