Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Sui fiumi di Babilonia, là sedevamo piangendo al ricordo di Sion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Ai salici di quella terra appendemmo le nostre cetre.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Là ci chiedevano parole di canto coloro che ci avevano deportato, canzoni di gioia, i nostri oppressori: «Cantateci i canti di Sion!».

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Come cantare i canti del Signore in terra straniera?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Se ti dimentico, Gerusalemme, si paralizzi la mia destra;

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

mi si attacchi la lingua al palato, se lascio cadere il tuo ricordo, se non metto Gerusalemme al di sopra di ogni mia gioia.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Ricordati, Signore, dei figli di Edom, che nel giorno di Gerusalemme, dicevano: «Distruggete, distruggete anche le sue fondamenta».

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Figlia di Babilonia devastatrice, beato chi ti renderà quanto ci hai fatto.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Beato chi afferrerà i tuoi piccoli e li sbatterà contro la pietra.