Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Við sátum á bökkum Babylonsfljóts og minntumst Jerúsalem – og grétum.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Gígjurnar höfum við lagt til hliðar, hengt þær á greinar pílviðarins.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Hvernig eigum við að geta sungið?

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Samt heimta kúgarar okkar söng, vilja að við syngjum gleðiljóð frá Síon!

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Ef ég gleymi þér Jerúsalem, þá visni mín hægri hönd!

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Ef ég elska annað umfram Jerúsalem, þá sé mér mátulegt að missa málið og tapa röddinni.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Ó, Drottinn, gleymdu ekki orðum Edómíta, daginn þegar Babyloníumenn hernámu Jerúsalem. „Rífið allt til grunna!“æptu þeir.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Þú Babýlon, ófreskja eyðingarinnar, þú munt sjálf verða lögð í rúst. Lengi lifi þeir sem eyða þig – þig sem eyddir okkur.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Og heill þeim sem tekur ungbörn þín og slær þeim við stein!