Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Bò rivyè a Babylone yo, se la nou te chita. Nou te kriye, lè nou te sonje Sion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Sou pye sikrèn nan mitan li an, nou te pandye ap nou yo.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

Paske la, ravisè nou yo te mande nou chante pou yo, e bouwo nou yo ak gwo kè kontan, t ap di: “Chante pou nou youn nan chanson Sion yo.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Kijan pou nou ta chante chan SENYÈ a nan yon peyi etranje?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

Si mwen ta bliye ou, O Jérusalem, kite men dwat mwen bliye kapasite li.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Ke lang mwen kole rèd anlè bouch mwen, Si m pa ta sonje ou, si m pa ta leve Jérusalem wo, pi wo ke pi gwo plezi m yo.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Sonje, O SENYÈ, kont fis a Édom yo, jou a Jérusalem nan, ke yo te di: “Raze l nèt! Raze l jis rive nan fondasyon li.”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O fi a Babylone nan, Ou menm ki te devaste nou an, A la beni (sila) ki rekonpanse ou ak menm rekonpans ke ou te rekonpanse nou an va beni!

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

A la beni (sila) ki sezi pitit ou yo, e ki kraze yo nan wòch la va beni!