Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By rivers of Babylon — There we did sit, Yea, we wept when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

On willows in its midst we hung our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers — joy: 'Sing ye to us of a song of Zion.'

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How do we sing the song of Jehovah, On the land of a stranger?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget thee, O Jerusalem, my right hand forgetteth!

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, Jehovah, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, 'Rase, rase to its foundation!'

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, O destroyed one, O the happiness of him who repayeth to thee thy deed, That thou hast done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

O the happiness of him who doth seize, And hath dashed thy sucklings on the rock!