Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

On the floodis of Babiloyne there we saten, and wepten; while we bithouyten on Syon.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

In salewis in the myddil therof; we hangiden vp oure orguns.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For thei that ledden vs prisoners; axiden vs there the wordis of songis. And thei that ledden awei vs seiden; Synge ye to vs an ympne of the songis of Syon.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

Hou schulen we singe a songe of the Lord; in an alien lond?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If Y foryete thee, Jerusalem; my riyt hond be youun to foryeting.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Mi tunge cleue to my chekis; if Y bithenke not on thee. If Y purposide not of thee, Jerusalem; in the bigynnyng of my gladnesse.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Lord, haue thou mynde on the sones of Edom; for the dai of Jerusalem. Whiche seien, Anyntische ye, anyntische ye; `til to the foundement ther ynne.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Thou wretchid douyter of Babiloyne; he is blessid, that `schal yelde to thee thi yelding, which thou yeldidist to vs.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

He is blessid, that schal holde; and hurtle doun hise litle children at a stoon.