Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon we sat down and wept when we thought about Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

On the poplars there we hung our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

There our captors required songs from us, and those who mocked us required us to be happy, saying, “Sing us one of the songs of Zion.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How could we sing a song about Yahweh in a foreign land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I ignore the memory of you, Jerusalem, let my right hand forget her skill.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Let my tongue cling to the roof of my mouth if I think about you no more, if I do not prefer Jerusalem more than my greatest delights.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Call to mind, Yahweh, what the Edomites did on the day Jerusalem fell. They said, “Tear it down, tear it down to its foundations.”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Daughter of Babylon, soon to be destroyed— may the person be blessed, whoever pays you back for what you have done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

May the person be blessed, whoever takes and dashes your little ones against a rock.