Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the waters of Babylon there we sat, and we wept at the thought of Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

There on the poplars we hung our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there our captors called for a song: our tormentors, rejoicing, saying: ‘Sing us one of the songs of Zion.’

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How can we sing the Lord’s song in the foreigner’s land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget you, Jerusalem, may my right hand wither.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

May my tongue stick to the roof of my mouth, if I am unmindful of you, or don’t set Jerusalem above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember the Edomites, Lord, the day of Jerusalem’s fall, when they said, ‘Lay her bare, lay her bare, right down to her very foundation.’

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Babylon, despoiler, happy are those who pay you back for all you have done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Happy are they who seize and dash your children against the rocks.