Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By rivers of Babylon—There we sat, Indeed, we wept when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

We hung our harps on willows in its midst.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers—joy: “Sing to us of a song of Zion.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How do we sing the song of YHWH, On the land of a stranger?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget you, O Jerusalem, my right hand forgets!

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

My tongue cleaves to my palate, If I do not remember you, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, YHWH, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, “Raze, raze to its foundation!”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, O destroyed one, O the blessedness of him who repays to you your deed, That you have done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

O the blessedness of him who seizes, and has dashed your sucklings on the rock!