Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon, there we sat, and we also wept when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Upon the willows in her midst had we hung up our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there our captors demanded of us the words of song; and those that mocked us, joy, [saying, ] Sing for us one of the songs of Zion.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How should we sing the song of the Lord on the soil of the stranger?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget thee, O Jerusalem, may my right hand forget—.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

May my tongue cleave to my palate if I do not remember thee: if I recall not Jerusalem at the head of my joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, O Lord, unto the children of Edom the day of Jerusalem; who said, Raze it, raze it, even to her very foundation.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, who art wasted: happy he, that repayeth thee thy recompense for what thou hast done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Happy he, that seizeth and dasheth thy babes against the rock.