Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there they that carried us away captive required of us a song; and they that wasted us required of us mirth, saying, Sing us one of the songs of Zion.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How shall we sing Yhwh's song in a strange land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, O Yhwh, the children of Edom in the day of Jerusalem; who said, Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, who art to be destroyed; happy shall he be, that rewardeth thee as thou hast served us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the stones.