< Salmenes 137 >

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
By the rivers of Babylon, there we sat down, yea, we wept, when we remembered Zion.
2 På vidjene der hengte vi våre harper;
Upon the willows in the midst thereof we hanged up our harps.
3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
For there they that led us captive asked of us words of song, and our tormentors asked of us mirth: 'Sing us one of the songs of Zion.'
4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
How shall we sing the LORD'S song in a foreign land?
5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!
If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand forget her cunning.
6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, if I remember thee not; if I set not Jerusalem above my chiefest joy.
7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
Remember, O LORD, against the children of Edom the day of Jerusalem; who said: 'Rase it, rase it, even to the foundation thereof.'
8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
O daughter of Babylon, that art to be destroyed; happy shall he be, that repayeth thee as thou hast served us.
9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones against the rock.

< Salmenes 137 >