Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

Upon the rivers of Babylon, there we sat and wept: when we remembered Sion:

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

On the willows in the midst thereof we hung up our instruments.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there they that led us into captivity required of us the words of songs. And they that carried us away, said: Sing ye to us a hymn of the songs of Sion.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How shall we sing the song of the Lord in a strange land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget thee, O Jerusalem, let my right hand be forgotten.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Let my tongue cleave to my jaws, if I do not remember thee: If I make not Jerusalem the beginning of my joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, O Lord, the children of Edom, in the day of Jerusalem: Who say: Rase it, rase it, even to the foundation thereof.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, miserable: blessed shall he be who shall repay thee thy payment which thou hast paid us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Blessed be he that shall take and dash thy little ones against the rock.