Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon we sat and wept when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

There on the willows we hung our harps,

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

for there our captors requested a song; our tormentors demanded songs of joy: “Sing us a song of Zion.”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How can we sing a song of the LORD in a foreign land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget you, O Jerusalem, may my right hand cease to function.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

May my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not exalt Jerusalem as my greatest joy!

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, O LORD, the sons of Edom on the day Jerusalem fell: “Destroy it,” they said, “tear it down to its foundations!”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O Daughter of Babylon, doomed to destruction, blessed is he who repays you as you have done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Blessed is he who seizes your infants and dashes them against the rocks.