Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon, There we sat down, yea, we wept, When we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

Upon the willows in the midst thereof We hanged up our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there they that led us captive required of us songs, And they that wasted us [required of us] mirth, [saying], Sing us one of the songs of Zion.

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How shall we sing Jehovah’s song In a foreign land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget thee, O Jerusalem, Let my right hand forget [her skill].

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, O Jehovah, against the children of Edom The day of Jerusalem; Who said, Rase it, rase it, Even to the foundation thereof.

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, that art to be destroyed, Happy shall he be, that rewardeth thee As thou hast served us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones Against the rock.