Salmenes 137

1 Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.

By the rivers of Babylon, there we sat down. Yes, we wept, when we remembered Zion.

2 På vidjene der hengte vi våre harper;

On the willows in that land, we hung up our harps.

3 for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!

For there, those who led us captive asked us for songs. Those who tormented us demanded songs of joy: “Sing us one of the songs of Zion!”

4 Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?

How can we sing the LORD’s song in a foreign land?

5 Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig min høire hånd!

If I forget you, Jerusalem, let my right hand forget its skill.

6 Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!

Let my tongue stick to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.

7 Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

Remember, LORD, against the children of Edom in the day of Jerusalem, who said, “Raze it! Raze it even to its foundation!”

8 Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.

Daughter of Babylon, doomed to destruction, he will be happy who repays you, as you have done to us.

9 Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.

Happy shall he be, who takes and dashes your little ones against the rock.