Salmenes 132
1 En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,
Ko e Hiva ʻae ʻalu hake. ʻE Sihova, ke ke manatu kia Tevita, mo ʻene mamahi kotoa pē:
2 han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte:
ʻA ʻene fuakava kia Sihova, mo ʻene lea fakapapau ki he ʻOtua mālohi ʻa Sēkope;
3 Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie,
“Ko e moʻoni ʻe ʻikai te u ʻalu ki hoku fale nofoʻanga, pe ʻalu hake ki hoku mohenga;
4 jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer,
ʻE ʻikai te u tuku ʻae mohe ki hoku mata, pe ko e tulemohe ki hoku laumata,
5 før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!
Kaeʻoua ke u ʻilo ha potu moʻo Sihova, ko e ʻafioʻanga ki he ʻOtua mālohi ʻo Sēkope.”
6 Se, vi hørte om den i Efrata, vi fant den i skogsbygden.
Vakai, naʻa tau fanongo ki ai ʻi ʻEfalata: pea naʻa tau ʻilo ia ʻi he ngaahi ngoue ʻoe vao.
7 Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel.
“Te tau hū ki hono ngaahi fale fehikitaki: te tau lotu ʻi hono tuʻunga vaʻe.”
8 Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!
Tuʻu hake, ʻE Sihova, ki ho mālōlōʻanga; ʻa koe, mo e puha ʻoe fuakava ʻo ho mālohi.
9 La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd!
Ke kofuʻaki ʻe hoʻo kau taulaʻeiki ʻae angatonu; pea ke kalanga ʻi he fiefia ʻa hoʻo kakai māʻoniʻoni.
10 For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake!
Koeʻuhi ko hoʻo tamaioʻeiki ko Tevita, ʻoua naʻa ke fakatafoki ʻae mata ʻo hoʻo pani.
11 Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;
Kuo fuakava ʻa Sihova ʻi he moʻoni kia Tevita; ʻe ʻikai te ne liliu mei ai; “Te u fokotuʻu ki ho nofoʻa ʻae fua ʻo ho sino.
12 dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone.
Kapau ʻe fai ʻe hoʻo fānau ki heʻeku fuakava mo ʻeku fakamoʻoni ʻaia te u ako kiate kinautolu, ʻe nofo foki ʻenau fānau ʻi ho nofoʻa fakaʻeiʻeiki ʻo lauikuonga.”
13 For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig:
He kuo fili ʻe Sihova ʻa Saione; kuo ne finangalo ki ai ko hono ʻafioʻanga.
14 Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.
“Ko hoku mālōlōʻanga eni ʻo taʻengata: te u nofo ʻi heni; he naʻaku finangalo ki ai.
15 Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,
Ko e moʻoni te u tāpuaki lahi hono meʻakai: te u fakamākona ʻa hono kau masiva ʻaki ʻae mā.
16 og dets prester vil jeg klæ med fryd.
Te u fakakofu foki ʻene kau taulaʻeiki ʻaki ʻae fakamoʻui: pea ko ʻene kau māʻoniʻoni tenau kalanga ʻo leʻo lahi ʻi he fiefia.
17 Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede.
Te u ngaohi ke moto ai ʻae nifo ʻo Tevita: kuo u tuʻutuʻuni ʻae maama ʻa ʻeku pani.
18 Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.
Te u fakakofuʻaki hono ngaahi fili ʻae mā: ka ʻe maʻuiʻui ʻa hono tatā ʻiate ia.”
