Salmenes 109
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
Þú Guð sem ég lofa, vertu ekki þögull
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
því að óguðlegir baktala mig og ljúga á mig sökum.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
Án saka hata þeir mig og ráðast á mig.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
Ég elska þá, en jafnvel meðan ég bið fyrir þeim, ofsækja þeir mig.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
Þeir gjalda gott með illu og ást mína með hatri.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
Leyfðu þeim að finna hvernig mér líður! Leyfðu óvini mínum að þola sama óréttlæti og hann beitir mig – vera dæmdur af ranglátum dómara.
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
Og þegar úrskurður fellur, lát hann þá verða honum til tjóns. Líttu á bænir hans eins og innantómt raus.
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
Styttu æviár hans. Skipaðu annan í embætti hans.
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
Börn hans verði föðurlaus og kona hans ekkja
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
og rektu þau burt úr rústum heimilis þeirra.
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
Lánardrottnarnir taki landareign hans og ókunnugir fái allt sem hann hafði aflað.
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
Enginn sýni honum miskunn né aumki sig yfir föðurlausu börnin hans.
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
Afkomendur hans verði afmáðir og ætt hans eins og hún leggur sig.
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
Refsaðu fyrir syndir föður hans og móður og dragðu ekki af.
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
Láttu misgjörðir hans aldrei falla í gleymsku, en minningu ættarinnar að engu verða.
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
Hann sýndi engum manni miskunn, en ofsótti nauðstadda og steypti aðþrengdum í dauðann.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
Hann formælti öðrum, bölvunin komi honum sjálfum í koll. Að blessa lét hann ógert, blessun sé því fjarri honum.
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
Að bölva, það átti við hann, það var honum eðlilegt eins og að éta og drekka.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
Formælingar hans bitni á honum sjálfum, hylji hann, eins og fötin sem hann er í og beltið um mitti hans.
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
Þetta séu laun andstæðinga minna frá Drottni – þeirra sem ljúga á mig og hóta mér dauða.
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
En Drottinn, farðu með mig eins og barnið þitt! Eins og þann sem ber þitt eigið nafn. Frelsaðu mig Drottinn, vegna elsku þinnar.
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
Það hallar undan fæti, ég finn að dauðinn nálgast.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
Ég er hristur til jarðar eins og padda af ermi!
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
Ég skelf í hnjánum – fastan var erfið, ég er ekkert nema skinn og bein.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
Ég er eins og minnisvarði um mistök og þegar menn sjá mig hrista þeir höfuðið.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
Hjálpaðu mér Drottinn Guð minn! Frelsaðu mig sakir elsku þinnar og kærleika.
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
Gerðu það svo að allir sjái, svo að enginn efist um að það var þitt verk,
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
– þá mega þeir formæla mér ef þeir vilja, sama er mér, aðeins að þú blessir mig. Þá munu illráð þeirra gegn mér mistakast og ég ganga mína leið, glaður í bragði.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
Ónýttu áform þeirra! Sveipaðu þá skömm!
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
Þá mun ég ekki láta af að þakka Drottni, lofa hann í allra áheyrn.
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
Því að hann er athvarf fátækra og þeirra sem líða skort. Hann frelsar þá undan óvinum þeirra.
