Salmenes 109
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
“To the chief musician, by David, a psalm.” O God of my praise, do not keep silence.
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
For the mouth of the wicked and the mouth of deceit are opened against me: they have spoken with me with the tongue of falsehood.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
Also with words of hatred have they encompassed me, and they fight against me without a cause.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
In recompense for my love are they my accusers, while I have nothing but prayer.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
And they impose evil on me in recompense for good, and hatred in lieu of my love.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
Appoint thou a wicked man over him: and let an accuser stand at his right hand.
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
When he is to be judged, let him go forth guilty, and let his prayer become sin.
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
Let his days be few, and let another take his office.
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
Let his children be fatherless, and his wife a widow.
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
Let his children be continually moving about, and beg, and let them seek [their bread] out of their ruined places.
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
Let the creditor lay snares after all that he hath, and let strangers plunder his labor.
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
Let him have none that extendeth kindness, and let there be none that is gracious to his fatherless children.
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
Let his posterity be cut off: in another generation let their name be blotted out.
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
Let the iniquity of his fathers be remembered by the Lord, and let the sin of his mother not be blotted out.
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
Let them be before the Lord continually, that he may cut off from the earth their memory.
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
For the reason that he remembered not to show kindness; but persecuted the poor and needy man, and the grieved in heart to put him to death.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
As he loved cursing, so let it come over him: and as he delighted not in blessing, so let it be far from him.
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
And he clothed himself with cursing as with his garment, and it cometh like water within him, and like oil into his bones.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
Let it be unto him as a garment in which he wrappeth himself, and for a girdle let him be continually girded with it.
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
Let this be the reward of my accusers from the Lord, and of those that speak evil against my soul.
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
But thou, O Eternal Lord, deal with me for the sake of thy name: because thy kindness is good, deliver thou me.
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
For poor and needy am I, and my heart is deeply wounded within me.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
Like the shadow when it declineth do I hasten away: I am driven suddenly off like the locusts.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
My knees stumble through fasting, and my flesh faileth of fatness.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
And I am become a reproach unto them: when they see me, they shake their head.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
Help me, O Lord my God: O save me according to thy kindness:
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
That they may know that this is thy hand: that thou, Lord, hast truly done it.
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
Let them then curse, but do thou bless: when they arise, let them be made ashamed; but let thy servant rejoice.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
Let my accusers be clothed with confusion, and let them wrap themselves, as with a mantle, in their own shame.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
I will thank the Lord greatly with my mouth, and in the midst of many will I praise him.
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
For he ever standeth at the right hand of the needy, to save him from those that judge his soul.
