Salmenes 109
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
Katoeng kruek zaehoikung hanah. David ih Saam laa. Ka pakoeh ih, Aw Sithaw, angam duem hmah;
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
kasae kaminawk hoi aling thaih kaminawk mah kai han pakha ang angh o thuih, nihcae loe kai khaeah amsawnlok thuih o.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
Hnukmahaih loknawk hoiah kai ang takui o; takung om ai ah kai ang tuk o.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
Kai ih amlunghaih to misa ah a poek o lat; toe kai loe lawkthuihaih hoiah ni ka oh.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
Nihcae mah kahoih hmuen to kasae hoiah ang pathok o moe, kai ih amlunghaih to a hnukma o.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
To baktih kami nuiah kasae kami to suem pae ah, Setan loe a bantang bangah angdoe pae nasoe.
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
Anih loe lokcaek naah sung nasoe loe, lawk a thuihaih to zaehaih ah angcoeng pae nasoe.
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
A hinghaih aninawk tamsi pae nasoe loe, minawk kalah mah anih angdoethaih ahmuen to la pae ving nasoe.
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
Anih ih caanawk loe ampa tawn ai ah om o nasoe loe, a zu loe lamhmai ah om nasoe.
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
A caanawk loe ahmuen kruekah amhet hoiah ban patueng o nasoe; kamro a oh o haih im hoiah tacawt o nasoe loe, caaknaek to pakrong o nasoe.
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
A tawnh ih hmuennawk to hmuenmae coi han paek kami mah la pae boih nasoe; a toksakhaih atho doeh minawk kalah mah lomh pae ving nasoe.
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
Mi mah doeh anih nuiah tahmenhaih tawn hmah nasoe; ampa tawn ai nawktanawk doeh tahmen o hmah nasoe.
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
Anih ih caanawk loe anghma angtaa o nasoe; angzo han koi adungah doeh nihcae ih ahmin to phrae o boih nasoe.
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
Ampanawk sakpazaehaih loe Angraeng hmaa ah amtueng poe nasoe; amno zaehaih to anghma pae hmah nasoe.
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
Nihcae panoekhaih long hoiah tahmat pae ving hanah, nihcae zaehaih loe Angraeng hmaa ah om poe nasoe.
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
Anih loe palungnathaih amtuengsak hanah poek ai, amtang kaminawk to pacaekthlaek moe, palungboeng kaminawk doeh a hum.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
Anih loe tangoenghaih to palung pongah, tangoenghaih to anih nuiah krah nasoe; tahamhoihaih koeh ai pongah, tahamhoihaih loe anih khae hoi kangthla ah om nasoe.
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
Anih mah loksae to kahni baktiah angkhuk pongah, a zok thungah tui baktih, ahuhnawk thungah situi baktiah akun pae nasoe.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
Angmah angkhuk ih kahni baktih, kaengah angzaeng poe ih kazii baktiah, a nuiah om pae nasoe.
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
Kai kasaethui kaminawk khaeah, Angraeng mah hae hae tangqum ah paek nasoe.
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
Toe, Aw Angraeng Sithaw, na hmin hoiah na sah paeh; na palungnathaih loe hoih pongah, na pahlong ah.
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
Kai loe kam tang, ka tak thung ih palung loe ahma caak boeh.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
Kai loe duembang ih tahlip baktiah ka zaem tathuk boeh; pakhuh baktiah ahnuk ahma kang thuih.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
Buhzah pongah ka khokkhunawk hae cak ai boeh; ka taksa doeh zaek keng boeh.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
Minawk kasaethuih han ih ni ka oh boeh moe, nihcae mah kai ang khet o naah lu ang haek o thuih.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
Aw Angraeng ka Sithaw, na bom ah; na palungnathaih hoiah na pahlong ah,
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
hae loe na ban ni; Angraeng, nang mah ni na sak, tiah panoek o nasoe.
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
Nihcae loe tangoeng o, toe nang loe tahamhoihaih paek ah; nihcae angthawk o naah, azat o nasoe; toe na tamna loe anghoe nasoe.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
Ka misanawk loe azathaih to kahni baktiah angkhuk o nasoe, kahni hoi khuk ih baktiah, mikhmai sethaih to angkhuk o nasoe.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
Ka pakha hoiah Angraeng to ka pakoeh parai boeh; ue, pop parai salakah anih to ka pakoeh han.
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.
Zaehaih net kaminawk ih ban thung hoiah amtang kaminawk ih hinghaih pahlong hanah, anih loe amtang kaminawk ih bantang bangah angdoet.
