< Salmenes 107 >
1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
"Danket Jahwe, denn er ist gütig; / Ewig währt ja seine Huld!"
2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,
So sollen sprechen Jahwes Erlöste, / Die er erlöst hat aus Feindeshand,
3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.
Und die er gesammelt aus vielen Landen: / Von Ost und West, von Nord und Süd.
4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.
Sie irrten vom Weg in der Wüste und Öde, / Eine Stadt als Wohnsitz fanden sie nicht.
5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.
Sie litten Hunger und Durst: / Ihre Seele verzagte in ihnen.
6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,
Da schrien sie zu Jahwe in ihrer Not: / Der riß sie heraus aus ihren Ängsten.
7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.
Er führte sie auf ebnem Weg, / Daß sie kamen in eine wohnliche Stadt.
8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
Nun sollen sie Jahwe danken für seine Huld / Und für seine Wunder zum Segen der Menschen.
9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.
Er hat ja die lechzende Seele gesättigt / Und die hungrige Seele mit Gutem gefüllt.
10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,
Sie wohnten in Dunkel und Todesschatten, / Gefangen in Elend und Eisenbanden.
11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.
Denn sie hatten Jahwes Worten getrotzt / Und den Rat des Höchsten verachtet.
12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.
Drum beugte er auch durch Mühsal ihr Herz: / Nun sanken sie hin ohne Helfer.
13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
Da schrien sie zu Jahwe in ihrer Not: / Der machte sie frei aus ihren Ängsten.
14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.
Er ließ sie aus Dunkel und Todesschatten, / Und ihre Fesseln zersprengte er.
15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
Nun sollen sie Jahwe danken für seine Huld / Und für seine Wunder zum Segen der Menschen.
16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.
Denn er hat zerbrochen Türen von Erz / Und eiserne Riegel zerschlagen.
17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;
Gottlose mußten ob sündigen Wandels / Und ob Übertretungen leiden:
18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.
Jegliche Speise verabscheuten sie, / Und sie waren schon nahe den Pforten des Todes.
19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
Da schrien sie zu Jahwe in ihrer Not / Der machte sie frei aus ihren Ängsten.
20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.
Er sandte sein Wort und heilte sie / Und ließ sie entrinnen aus ihren Gruben.
21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
Nun sollen sie Jahwe danken für seine Huld / Und für seine Wunder zum Segen der Menschen.
22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.
Sie sollen bringen Opfer des Danks, / Seine Taten erzählen mit Jubel.
23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,
Die mit Schiffen das Meer befuhren, / Ihren Handel trieben in großen Gewässern,
24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.
Sie haben Jahwes Werk geschaut / Und seine Wunder im Meeresstrudel.
25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.
Auf sein Wort brauste ein Sturmwind daher, / Der türmte empor die Wogen des Meers.
26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.
Sie stiegen himmelan, bald fuhren sie in die Tiefe: / Ihre Seel verging in Weh.
27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.
Sie schwankten und wankten wie Trunkne, / Und all ihre Weisheit war dahin.
28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.
Da schrien sie zu Jahwe in ihrer Not, / Der führte sie aus ihren Ängsten.
29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.
Er dämpfte den Sturm zum Säuseln, / Und stille schwiegen des Meeres Wogen.
30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.
Da wurden sie froh, daß es ruhig geworden; / Er führte sie dann zum ersehnten Hafen.
31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn
Nun sollen sie Jahwe danken für seine Huld / Und für seine Wunder zum Segen der Menschen.
32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.
Ja sie sollen ihn preisen in der Gemeinde / Und im Ältestenrate ihn loben.
33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,
Er machte auch Ströme zur Wüste / Und Wasserquellen zu dürrem Land,
34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.
Fruchtbares Feld zur salzigen Steppe / Wegen der Bosheit seiner Bewohner.
35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder.
Er wandelte Wüsten in Wasserteiche / Und dürres Land in Wasserquellen.
36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.
Dort machte er Hungrige seßhaft: / Sie bauten sich eine Wohnstadt.
37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.
Sie besäten Äcker, pflanzten Weingärten / Und gewannen Ertrag an Frucht.
38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.
Gott segnete sie: sie mehrten sich sehr, / Auch ihr Vieh ließ sich nicht vermindern.
39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.
Doch manchmal nahmen sie ab und sanken dahin / Durch den Druck von Unglück und Kummer.
40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,
Aber er, "der auf Fürsten Verachtung gießt / Und in wegloser Öde sie irren läßt" —
41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.
Er hob die Armen aus Elend hervor / Und mehrte ihre Sippen wie Herden.
42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.
Redliche sollen das sehn mit Freuden, / Doch alle Frevler müssen verstummen.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
Wer weise ist, der beachte dies / Und verstehe die Gnaden Jahwes!