Salmenes 106

1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

Praise ye Yah, Give ye thanks to Yahweh—For he is good, For age-abiding, is his lovingkindness.

2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

Who can relate the mighty deeds of Yahweh? can cause to be heard, all his praise?

3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

How happy! They who observe justice, He that executeth righteousness at all times.

4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

Remember me, O Yahweh, when thou acceptest thy people, Visit me, with thy salvation;

5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

That I may look upon the welfare of thy chosen ones, That I may rejoice in the joy of thy nation, That I may glory, with thine inheritance.

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

We have sinned—with our fathers, We have acted perversely, we have committed lawlessness;

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

Our fathers, in Egypt, understood not thy wonders, They remembered not the abounding of thy lovingkindnesses, but rebelled by the sea—at the Red Sea.

8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

Yet he saved them, for the sake of his Name, to make known his mighty power;

9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

So he rebuked the Red Sea, and it dried up, And he led them through deeps, as pasture-land;

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

And saved them from the hand of one full of hatred, And redeemed them out of the hand of the foe;

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

So the waters covered their adversaries, Not one from among them, was left.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

They believed therefore in his words, They sang his praise.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

Soon forgat they his works, —They waited not for his counsel;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

But lusted a lust in the desert, and tested GOD in the waste.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

So he gave them their request, but sent leanness into their soul.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

And they became jealous of Moses in the camp, —of Aaron the holy one of Yahweh;

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

The earth opened and engulfed Dathan, and covered up the assembly of Abiram;

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

Then was kindled a fire in their assembly, —a flame, consumed the lawless ones.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

They made a calf in Horeb, —and bowed down to a molten image;

20 og de byttet sin ære mot billedet av en okse, som eter gress.

Thus changed they my glory, for the similitude of an ox that eateth grass.

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

They forgat GOD their saviour, who had done great things in Egypt:

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

Wonders in the land of Ham, Terrible things by the Red Sea.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

Then would he have bidden to destroy them, —had not Moses his chosen, stood in the breach before him, To turn back his wrath from destroying.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

And they refused the delightful land, They believed not his word;

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

But murmured in their tents, —They hearkened not unto the voice of Yahweh.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

So he lifted up his hand unto them, that he would let them fall in the desert;

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

And would disperse their seed among the nations, and would scatter them throughout the lands.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde,

Yet they let themselves be bound to Baal-peor, —and did eat sacrifices to the dead:

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

So they provoked to anger by their doings, and a plague, made a breach among them.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

Then stood up Phinehas, and interposed, and stayed was the plague:

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

So it was counted unto him, for righteousness, To generation after generation, unto times age abiding.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

And they provoked by the waters of Meribah, —And it fared ill with Moses, for their sakes;

33 for de var gjenstridige mot hans Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.

For they embittered his spirit, and he spake rashly with his lips.

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

They destroyed not the peoples of which Yahweh had spoken to them;

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

But had fellowship with the nations, and learned their doings;

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

Yea they served their idols, and they became to them a snare:

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene.

Yea they sacrificed their sons and their daughters to mischievous demons;

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

And poured out innocent blood, the blood of their sons and their daughters, whom they sacrificed to the idols of Canaan, And the land was polluted with blood-shed;

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

And they became unclean by their works, and became unchaste in their doings.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

Then was kindled the anger of Yahweh with his people, and he abhorred his own inheritance.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

So he delivered them up into the hand of the nations, And they who hated them, had dominion over them;

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

And their enemies oppressed them, And they were bowed down under their hand.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

Many times, did he rescue them, —But, they, rebelled by their counsel, and sank low in their iniquity.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

Then looked he on the distress which befell them, —when he heard their loud cry;

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

Then remembered he, for them, his covenant, and was moved to pity, according to the abounding of his lovingkindnesses;

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

And granted them compassion before all their captors.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

Save us, O Yahweh our God, and gather us from among the nations, That we may give thanks unto thy holy Name, That we may triumph aloud in thy praise.

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

Blessed be Yahweh, God of Israel, from one age even unto another, And all the people, shall say, Amen! Praise ye Yah!